Etterkrigstidas industrialisering og distriktspolitikk førte til at mine foreldre flyttet fra Oslo til Hønefoss sammen med skifabrikken Splittkein i 1951. Fire arbeidskamerater bygget hus sammen på Hønenjordet. Adressen var den gangen ikke mer enn ”pr. Hønefoss” og det var lenge både til gatenavn og postnummer skulle komme. Senere ble adressen Industrigata 16, en gate som senere delvis ble døpt om til Harald Hårfagres vei. Huset lå inntil Hønen Allé som den gangen var en tett og flott lindeallé som strakk seg helt fra Hønengaten og opp til Hønen gård. Den gangen var det også flotte store bjerketrær på begge sider av Hønengaten fra jernbaneundergangen og opp til hospitset der hvor Håkonshus senere ble oppført.

Den første tiden var det glissent med hus. Siden det var et av de første husene som ble bygd i et landskap med mye ”høne” i navnet, ble huset naturlig nok kalt ”Hanebo”. Av og til kom en flokk hester springende fra Hov gård. Da skyndte vi småungene oss inn i gangen og smalt igjen døra. En flokk hester i galopp var ikke å spøke med. Vi følte oss mye tryggere noen minutter senere når vi sto ved siden av mor i vinduet og fôret hestene med gamle brødskalker.

"Hanebo" ble bygget. Til venstre Sverre Staavi, til høyre Reidar Svendsen Veel.
I bakgrunnen skimtes Frøyshov-huset og bak der igjen gikk Hønengata.

Det var spesielt to ting jeg husker godt fra den tidligste barndommen. Det ene var når portnerboligen på Hønen gård brant ned. Det var store flammer , brannbiler og tykke slanger som det sprutet tynne vannstråler fra i dårlige skjøter og små hull. Brannruinene ble stående i mange år og ble et yndet tilholdssted for oss smågutter. Ved senere ”bandekriger” ( Vi lekte stadig ”krig” den gangen) ble gammeldassen i brannruinen brukt som fengsel. En gang hadde vi tatt et par gutter fra ”tredvemannsblokka” som fanger. Som stengsel i doåpningen var det trædd et gammelt juletre slik at kvistene virket som mothaker på innsiden av doringen. Treet var for stort til at det gikk helt ned i gammeldassen og det ble mye snørr og tårer før vi endelig fikk de to fangene ut.

Bildet viser portnerboligen etter brannen. Bildet er avfotografert og bearbeidet etter et bilde
i Ringerikes Blad 3/5-1954 hvor også brannen var omtalt.

Den gangen var det fortsatt damplokomotiv. Og her kommer et annet tidlig minne. Det var tuteplikt for toget i en kurve like nedenfor Kongshaugen. De første hylene fra lokomotivfløyta satte virkelig skrekk i en liten guttunge. Senere var det bare gøy. Særlig hvis vi kunne stå på den lille brua som gikk over jernbanen nedenfor Hov gård når toget kom. Ingenting var som å bli borte i den svarte røyken fra lokomotivet.

Kildesortering av søppel er ingen ny oppfinnelse. ”Skylledunken” sto ved siden av den vanlige søppeldunken. Her gikk potetskrell og annet matavfall. Selve dunken var en avdanket sildetønne med et blekklokk på toppen. Dunkene ble hentet av ”Skule-Jens” og brukt til grisefôr. ”Skule-Jens” hadde en mørkebrun hest og en kjerre med gulmalt grind rundt. Når han kjørte rundt i ”våre” gater, var det stas å ”stå bakpå”. Det var ikke alltid mødrene synes det var så stas at vi ”sto bakpå”. Det luktet ikke godt av klærne etterpå. Det skjønte vi godt. Det hendte jo selv at vi brakk oss og hvite mark i dunkene var slett ikke noe sjeldent syn. Det hendte det både skvulpet over og rant litt baketter. Når vi ”sto bakpå” passet vi på å hoppe av før vi krysset Hønengaten. Der gikk grensa for vårt domene. På den andre sida var det andre guttunger som skulle på.

Selv ble jeg tatt med på Steinsfjorden for videre svømmeopplæring etter et mislykket forsøk på Hønesand som nær kunne endt med drukning om ikke en kjapp far hadde fulgt godt med. Vi fikk tidlig testet svømmekunnskapene på Hovsenga. Du var liksom ikke en av guttene før du hadde svømt over elva og sklidd i leirfallet. Den tida gikk det mye tømmer i elva. Ble du sliten, kunne du alltids hvile deg litt på en tømmerstokk på veien over. Men du måtte også følge med så du ikke fikk stokken i bakhodet. Noen ganger satte vi oss på tømmerstokker oppe ved jernbanebrua og seilte helt ned til Holttangen. Det ble en lang seiltur og tilbakeveien var to svømmeturer over elva og en rask springmarsj over Jensen-halvøya.

Artikkelforfatteren mens det ennå var tømmer i elva og Tarzanbukse var et must.

Høsten 1957 var det skolestart. Den gangen var det 7 års folkeskole og vi begynte det året vi fylte 7 år. Med ny, blå skoleransel i stiv plast la vi av gårde. Vi skulle begynne på den nye Ullerålskolen som var ferdig året før. Skoleveien var kort. Nedover alleen, over Hønengaten, over et stort jorde og så var vi der. Den gangen var ikke det å kjøre drosje dagligdags for arbeiderunger, og vi var grønne av misunnelse på de fra Nymoen og Geiteryggen som fikk kjøre skoledrosje hver dag. Det var status å bli med noen av disse hjem etter skolen. Selv hendte det jeg var med min kamerat Kjell Arne Toften opp til Geiteryggen. Da måtte jeg ta skinnebussen ned igjen utpå ettermiddagen.

Det var store barnekull på femtitallet og det var derfor tre klasser på hvert trinn. I overkant av 20 i hver klasse var normalt. I trepennalet med skyvelokk hadde vi blyant, viskelær, penneskaft, pennesplitt og en pennetørker. I tillegg hadde vi det første året en blyant som var blå i den ene enden og rød i den andre enden. Blått var for konsonantene og rødt var for vokalene. Pennetørkeren var en liten lapp til å tørke pennesplitten med etter bruk. Trekkpapir lå inne i boka og blekkhuset sto i en fordypning nede i pultlokket. Hvis man slo hardt nok med knyttneven i pultlokket, var det mulig å få blekkhuset ( som var en liten glassflaske med skrukork ) til å hoppe så høyt at den kom helt opp av hullet sitt. Det hendte også at skrukorken ikke var skrudd til og da var det bare å tørke i vei. Tomme blekkhus ble fylt opp av læreren som hadde en stor blekkflaske i skapet. Selv husker jeg at jeg syntes det luktet så godt av blekket. Lenge etter at kulepennen kom, måtte vi fortsette med å bruke penn og blekk.

Vi hadde klasserom nummer elleve og klasseforstanderen, Ingrid Bentzen, fikk vi beholde i alle de syv årene vi gikk på folkeskolen. Hun ble for det meste kalt ”frøken”. Vi synes vi hadde den greieste frøkna på hele skolen, og de fleste i den klassen har nok den samme meningen den dag i dag.

Rektor den gangen ble kalt ”overlærer”. Vår overlærer het Skram. Jeg husker ikke hvilke fag vi hadde Skram i, bare at han var en forteller av rang. Han leste eventyrfortellinger fra noen velbrukte, brune bøker på en måte som kunne gjøre enhver skuespiller rangen stridig. Vi var heldige som fikk oppleve dette. Så visste vi hva vi hadde å strekke oss mot når vi selv en gang skulle lese for andre?

I sløyd og gym hadde guttene Frank Gundersen. Han var også nærmeste nabo. Jeg glemmer aldri en gang jeg var syk i mange dager. Da kom Gundersen med en bunke små treplater og svipenn. Han visse at jeg likte å bruke svipenn. En slik oppmerksomhet var ikke vanelig, men så huskes det også godt førti år senere.

Det var nok et to eller tre i vår klasse som i alle andre klasser som hadde litt lettere for å lage litt mer leven enn andre. Vi hadde engang en lærer som het Eivind O. Snersrud. Han hadde sin bakgrunn fra forsvaret. Snerserud hadde normalt god disiplin i klassen, men ble av og til så engasjert i enkelte elever at han ikke fulgte med på de andre. Walter Henriksen var litt av en spilloppmaker. En gang når Snersrud skulle se gjennom oppgaver vi hadde løst, ble det kø opp til kateteret. Walter hadde plassert seg bak Snersrud og hadde fått tak i pekestokken som han lot som om han skulle slå i lærerens hode. Han holdt pekestokken høyt oppe og lot den falle raskt ned mot Snersruds hode. Dette gjentok han til klassens store fornøyelse. Oppmuntret av bifallende blikk, ble bevegelsene stadig heftigere over Snersruds hode. Plutselig og helt uten forvarsel, retter Snersrud seg brått opp fra sin bøyde stilling. Pekestokken befant seg samtidig i en kraftig nedsving. Pekestokken brakk i to. Walter kom først ut døra med Snersrud hakk i hel. Hvordan det endte husker jeg ikke, men det ble vel et oppgjør hos overlæreren.

Det var mye mobbing den gangen. Det ble ikke kalt mobbing, men ”ælking”. Det var ikke fokus på mobbingen slik som i dag, og det skulle lite til før noen ble hakkekylling. Selv slapp jeg unna med å dele ut et knyttneveslag. Selv om dette knyttneveslaget straks ble returnert med et som var minst like hardt, var det nok til at gjentagelse ikke fristet. ”Frøken” lurte nok på hva som hadde skjedd når vi kom med hver vår blødende nese. Alle var ikke like heldig, og det er noen jeg har vondt av den dag i dag, når jeg tenker tilbake på hvilken påkjenning hverdagen var for mange. La det være nevnt for å gjøre historien så fullstendig som mulig.

Etter noen måneders skolegang luktet det sur melk i flere enn en ransel. Det var slik den gangen at de fleste hadde med seg matpakke og melkeflaske hjemmefra. Om sommeren hadde vi melkeflasker stående i vann i bryggepanna i kjelleren hjemme. Derfra tømte vi opp i mindre flasker med forskjellige slags patentkorker. Flaskene ble lagt i ranselen sammen med bøker og matpakke. Det hendte at korken lakk eller at flaska ble knust i sekken. Da gjaldt det å være rask med å få ut bøkene og å tømme sekken for melk. Men lukta hang lenge igjen.

Det var ikke noe ventilasjon å snakke om i klasserommene den gangen. Vi måtte lufte i alle friminuttene. Det var veldig sjeldent med allergi og astma. Det hadde vi nesten ikke hørt om.

Skolepsykologen hadde kontor ved Ullerål skole. Han hadde en bil av typen Citroen 2CV. Den var ikke så tung, og en gang greide en gjeng elever å huske bilen på plass mellom to stolper under uværskuret. Det ble store problemer når skolepsykologen skulle ha bilen ut igjen.

Skrevet av Frank Tverran